Namsos Sparebanks praktbygg fra 1916.

Om å bygge en bank

1.mai i år var det nøyaktig 175 år siden de første, spede tiltakene ble satt i gang for å etablere en bank i Namsos-regionen. Det var lensmann og stortingsmann Jørgen Johannes Havig som tok initiativet til å etablere Sparecasse i Sævigs sogn i Nummedals Fogderie.

Da møttes 11 menn på Bråholmen for å diskutere opprettelsen av en bank for distriktet – altså tre år før Stortinget vedtok å etablere et ladested på samme sted. Et ladested som skulle få navnet Namsos etter utløpet av elva Namsen i fjorden – Namsoset.

Bankens og Namsos bys grunnlegger, Jørgen Johs. Havig.

Sævigs Sparecasse så altså dagens lys 1. mai 1842. Samme år kom også den kongelige proposisjonen om opprettelse av ladestedet Namsos som ble endelig vedtatt av Stortinget 7. juni 1845.

Den nye sparebanken holdt til på lensmannens gård i Havika, og allerede i september 1842 hadde den oppnådd en kapital på 1000 specidaler. Den første innskyteren var Randi Paulsdatter Bergsaunet fra Klinga med tre specidaler og 43 skilling.

Carl Havig var den første låntakeren. Havig lånte 27 daler og 40 skilling av banken den 5. mai 1842. Innskuddsrenta lå på fire prosent, og utlånsrenta på fem prosent i den første tiden.

Sævigs Sparecasse hadde også en øvre grense for innskudd på 100 specidaler, og senere ble den satt til 50 specidaler.

152 innskytere

Tre år etter opprettelsen hadde banken 152 innskytere og en forvaltningskapital på 4334 daler. I 1875 hadde dette økt til 1311 innskytere, og 225.610 daler. Nå hadde også banken etablert seg med eget kontor i Namsos sentrum.

Fra slutten av 1840-årene og fram mot 1870-tallet vokste Namsos fram fra et sted med tilnærmet ingen bebyggelse og få beboere, til en liten by med over 1500 mennesker. Også banken vokste godt i denne perioden hvor folk kom fra både inn- og utland for å bosette seg og utvikle næringslivet i de mange nye husene på Bråholmen. Den endret også navn fra Sævigs Sparecasse til Namsos Sparebank.

De gode tidene førte i tillegg til at folk spekulerte og satset stort. Det ble tatt opp store lån til båter og notbruk fordi fisket var svært godt midt på 1870-tallet. Men så slo fisket feil, og både båter og nøter ble solgt på tvangsauksjoner. Dette svekket næringslivet i sin helhet i byen, og i 1880 hadde 12 av 30 handelsborgere gått konkurs. På dette tidspunktet hadde banken en forvaltningskapital på 1,3 millioner kroner og 1353 innskytere.

Mistet tilliten

Etter hvert ga de dårlige tidene også bankene et problem. Folk mistet tilliten til bankvesenet, og Namsos Sparebank fikk også merke dette. Nå hadde det dessuten kommet en konkurrent som het Namdalens Privatbank, og flere av bankens kunder forsvant i denne nedgangsperioden.

Konsul Johannes Havig.

Den gamle stortingsmann og lensmann Jørgen Johannes Havig var ferdig som direktør, og sønnen Johannes Havig hadde tatt over styringen av banken. Han tok opp store lån i banken uten tilstrekkelig sikkerhet, som satte hele virksomheten i fare. Havig sikret seg sagbruket Van Severen og kjøpte i tillegg opp store skogeiendommer rundt om i Namdalen.

Mange innskytere forlot Namsos Sparebank i denne perioden, og det ble store oppslag både i lokale aviser og i aviser i Trondheim og Kristiania om bankproblemene i Namsos.

En spesialkomite ble oppnevnt for å vurdere hele situasjonen, og i 1887 konkluderte de med at bankens stilling var solid og betryggende, til tross for alle spekulasjoner om det motsatte. Johannes Havig gikk av som direktør i denne perioden. På denne tiden fikk også banken sin første kontrollkomite som ble kalt for ettersynskomite.

1880-årene var tøffe for banken, og først i 1892 lysnet det igjen slik at de klarte å betale et lån på 150.000 kroner til Trondhjems Hypotekforsikringsselskab.

Byen brant

Namsos ble utsatt for store prøvelser i siste halvdel av 1800-tallet. Byen brant ned først i 1872, og deretter i 1897. Dette fikk betydning for byens utvikling og ikke minst næringslivet. Det var store nedturer, men også oppturer da byen skulle bygges opp igjen etter brannkatastrofene.

Namsos sine grenser ble på slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet stadig utvidet, og folketallet økte jevnt og trutt. Fem sagbruk ble startet i byen i 1890-årene og optimismen var kommet tilbake. Nå var ikke namsosingene bare avhengig av fiskeriene lenger.

Sparebanken og byens utvikling hang nøye sammen, og banken involverte seg på flere områder. Det ble gitt pengegaver til en rekke ulike formål, og banken bidro til opprettelsen av Namdalens Aktie Dampskibsselskap, og til innkjøp av båter. Banken støttet også jernbaneanleget Sunnan-Namsos som det jo aldri ble noe av. Senere ble det gitt penger til jernbanen mellom Namsos og Grong.

Det ble også gitt penger til byggingen av Namsbrua i årene 1913-17, og til Steinkjær og Namsos Automobilselskap som startet bilrute for post- og passasjertrafikk allerede i 1907. Banken støttet også utbygginger av veger i områdene rundt Namsos i denne perioden.

Bankbygget i Namsegata ble satt opp i 1898, og solgt videre til Postverket.

Nye bankbygg

I 1898 flyttet banken inn i et nytt trebygg i Namsegata 5 som kostet 22.000 kroner. Men allerede få år senere fant man ut at lokalene ikke var tilfredsstillende. Dermed ble det flotte treetasjers murbygget nede ved havna satt opp og tatt i bruk 4. januar 1916. Senere kjent som fylkesbilbygget, og først revet for noen år siden. I 1905 var for øvrig bankens forvaltningskapital på 1,6 millioner kroner.

I 1911 fikk banken også sin første administrerende direktør, nemlig Charles Width, som hadde ei årslønn på 4000 kroner. Tidligere var det en valgt direksjon som ledet bankens daglige arbeid.

Da første verdenskrig startet i 1914 førte det til stor usikkerhet i næringslivet. Mange vil ta ut sparepengene sine, men etter hvert ble det lysere tider i og med at Norge ble stående utenfor krigshandlingene. Banken klarte seg likevel godt gjennom disse årene.

Først på 1920-tallet var det stor optimisme igjen og det var nå tre banker i byen, nemlig Handels- og Landmandsbanken, Namdal Privatbank, i tillegg til Namsos Sparebank.

Men da Europas industri og næringsliv reiste seg igjen etter krig og kriser ble det overproduksjon og nesten umulig å selge varer som Namsos var så avhengig av med alle sine sagbruk.

Næringslivet stoppet så å si opp, og bedriftene klarte ikke å betjene sine lån. Flere gikk konkurs, og bankene tapte store penger. I 1927 ble Namdal Privatbank lagt ned, og det samme skjedde med Handels- og Landmandsbanken. Namsos Sparebank klarte seg så vidt gjennom kriseårene ved hjelp av gode innskytere som viste banken den tilliten som var nødvendig.

Det flotte bankbygget fra 1916 var opprinnelig i tre etasjer.

Arbeidsledighet

I 1927 var det 200 arbeidsledige i Namsos by og tømmerprisene gikk stadig nedover. Det samme gjorde lønningene og folks evne til å betale.

Olav Aavatsmark var banksjef fra 1928 til 1949.

Da bankene ble stengt, gikk også folks sparepenger tapt. Det var dårlige tider rundt om i flere hjem i Namsos og Namdalen på denne tiden, og tvangsauksjonene var mange. I 1928 tok for øvrig Olav Aavatsmark over som bankens leder etter Charles Width.

Det var etter denne krisen man fikk opprettet ordningen med en garantikasse for bankene som skulle hindre at folk tapte alle sine sparepenger hvis en bank måtte stenge dørene.

Mot slutten av 1930-årene begynte næringslivet å komme på beina igjen, men så kom krigen og byens utslettelse i 1940. Bankens bygg ble også hardt skadd, men ble reparert og tatt i bruk etter få måneder. Under krigen var virksomheten ganske laber. Folk hadde mer penger, men det var lite å bruke dem på, med et svært begrenset vareutvalg i de mange butikkbrakkene i byen.

Slik så bankbygget ut etter det tyske bombeangrepet 20. april 1940.
Sommeren 1940 flyttet man penger fra hvelvet nede ved havna, til bankens lokale oppe ved Snippen.

1950-årene ble en eneste lang oppgangstid. Landet skulle bygges opp igjen etter fem lange krigsår, og spesielt var dette tilfellet i Namsos hvor så å si hele sentrum ble flammenes rov under det tyske angrepet 20. april 1940.

Etter krigen vokste behovet for nye lokaler fram, og i 1950 ble det bestemt å bygge et nytt banklokale i Havnegata. Harald Hoel overtok som banksjef i 1949.

Gjenreising

Gjenreisingen satte fart i hele samfunnet, og bankene lånte ut stadig mer penger til både næringsliv og privatpersoner.

Banksjef Ragnar Randklev.

I denne perioden bestemte også Namsos Sparebank seg for å bidra til utviklingen av kulturelle og historiske formål i Namsos og Namdalen. Fra 1961 med Ragnar Randklev som banksjef.

Det ble blant annet opprettet et historiefond, som førte fram til bøker om Namdalens historie. Namdal Symfoniorkester fikk støtte, og det samme gjaldt Namsos Kunstforening. Banken ga penger til minnesmerket over Olav Duun og til altertavlen i Namsos kirke som ble tatt i bruk våren 1960. Også byelgen fra 1967 var en gave fra Namsos Sparebank i anledning 125-årsjubileet det året.

Mot slutten av 1950-årene stagnerte den voldsomme veksten i næringslivet, og spesielt eksportnæringene fikk vanskeligheter med en viss økning i arbeidsledigheten. Men Namsos Sparebank ble ikke like hardt rammet denne gangen som ved krisen 25 år tidligere.

Avdukingen av byelgen i 1967 som var en gave fra Namsos Sparebank.

I 1957 tok banken i bruk sine nye lokaler i Havnegata som ble tilholdsstedet fram til 1984. Fylkesbilene og politiet fikk dermed overta hele bygget i Fjordgata 4. Flyttingen fra havneområdet til sentrum, vitnet også om de endringene som skjedde ved at båttrafikken ikke lenger var like viktig for byen som før. Nå foregikk stadig mer av varetransporten med bil eller tog.

Namsos Sparebank først på 1980-tallet.

Vekst på 1960-tallet

I 1961 gikk Klinga Sparebank inn i Namsos Sparebank, og veksten fortsatte utover 1960-tallet. I 1964 ble Vemundvik, Klinga og Otterøya med i storkommunen Namsos, og byen utviklet seg stadig i takt med bankens framgang. I 1968 fikk Namsos flyplass, og på 1970-tallet ble byen utvidet med oppfyllingen på Spillumstranda og etter hvert Østre byområde.

Fra bankens ekspedisjonslokale i Havnegata i 1967.

I 1971 tok også banken i bruk de første datamaskinene. Innføringen av de nye dataterminalene gjorde alt av bankarbeid mye raskere og mer effektivt. Det som før kunne ta flere dager å gjennomføre av innskudd og uttak for postering på konto, ble nå gjennomført med det samme. Slik fikk kundene kontooversikt med det samme innskuddene eller uttakene ble gjort.

Nå ble også lønningene ført direkte inn på lønnskontoer, og de første sjekkheftene ble tatt i bruk. På slutten av 1970-tallet kom de første minibankene, og de første bankkortene ble utstedt til kunder i Namsos. Harald Hammer ble ny banksjef i 1975 etter Ragnar Randklev.

Mange filialer

Namsos Sparebank opprettet filialer også på Bangsund, Spillum, Høknes, Otterøya og på Namdal sykehus for å nå ut til kundene sine på en bedre måte.

Ved inngangen til 1980-årene var det stor optimisme både i banknæringen og i næringslivet ellers. Folk tok opp lån og investerte i mer eller mindre lønnsomme prosjekter. Også i Namsos Sparebank ville man være med på denne utviklingen, og satset stort på et nybygg i 1984 ved Carl Gulbransons gate der jernbanen var blitt lagt ned få år tidligere.

Nå var det også tid for å slå sammen nesten alle de mindre sparebankene rundt om i distriktene til den nye Sparebanken Namdal. Dette arbeidet ble avsluttet i 1982, og en ny storbank i distriktet så dagens lys. Her gikk sparebankene i Namsos, Overhalla, Harran og Namsskogan inn i den nyfusjonerte regionbanken. Samme år ble for øvrig Alf Erevik ny sjef for banken.

Namsos Sparebank på Østre byområde like etter at bygget stod ferdig i 1984.

I 1986 kom de første betalingsterminalene ute i Namsos-butikkene, og stadig flere brukte nå bankkort istedenfor penger når de skulle betale.

Men den nye tiden med stadig større låneopptak til risikoprosjekter, førte etter hvert til en ubalanse i økonomien. Ikke bare i Namsos og Namdalen, men i hele Norge.

Folk lånte stadig mer penger til en stadig voksende rente, mens industrien slet med å selge sine kostbare varer i konkurranse med billigere aktører fra utlandet.

Dårligere økonomi

Så begynte boligprisene å falle, og ved overgangen til 1990-årene gikk den norske økonomien stadig dårligere. Mange bedrifter ble lagt ned, og folk mistet jobbene sine. Dermed ble det også vanskelig å betale tilbake de dyre lånene mange hadde tatt opp. Bankene tapte store penger, og det var kun med statens hjelp bankvesenet klarte seg sånn noen lunde gjennom disse kriseårene.

Arne Flaat var banksjef først på 1990-tallet.

I 1988 gikk Sparebanken Namdal sammen med Sparebanken Midt-Norge, og banken i Namsos ble regionkontor i Namdalen. Nå med Arne Flaat som regionsjef for hele Namdalen. Først på 1990-tallet hadde banken fem bankavdelinger og 16 ekspedisjonskontorer rundt om i Namdalen. Da banken feiret sitt 150-årsjubileum i 1992, var det på ny optimisme i bankvesenet. Også hos sparebanken i Namsos med sine nærmere 50 ansatte.

Siden 150-årsjubileet i 1992 har banken i Namsos vært gjennom store forandringer. I 1996 ble banken en del av Sparebank1-gruppen. Samtidig ble det foretatt en stor ombygging av lokalene for å gjøre bankdriften mer rasjonell, men under sveisearbeid 20. august i 1997 ble banken rammet av en brann. Dermed ble det på nytt oppussing og en tøff tid for de ansatte, som fra før slet med høyt sykefravær i en vanskelig omstillingsperiode.

For utover 1990-tallet endret folks bruk av banken seg ganske mye. Nå kom brevgiroen og senere nettbanken, og det var ikke lenger så mange som oppsøkte banken for å få utført sine tjenester. Digitaliseringen av banktjenestene førte til nedbemanning, men også til at banken så andre muligheter for drift. Ikke minst innenfor eiendomssalg og regnskap.

Fikk depoet

I tillegg gikk Namsos seirende ut av kampen mot Steinkjer om å få depoet for banken i Nord-Trøndelag. Det var en viktig seier, og har senere ført til at det er Namsos som i dag har depoet for hele SpareBank 1 SMN.

I dag er banken i Namsos en viktig del av den regionale bankvirksomheten, og bare en av to banker i byen som har sin virksomhet her. Banken er i dag like viktig for privatkunder og næringsliv som for 175 år siden, og ikke minst en viktig bidragsyter for byens utvikling.

Det er i dag 40 medarbeidere i bankbygget på Østre byområde som altså huser både regnskapsmedarbeidere, eiendomsmeglere, vanlig bankvirksomhet og ikke minst en egen depotavdeling for SpareBank 1 SMN.

Når det gjelder banksjefer har det vært mange bytter etter at banken feiret sitt 150-årsjubileum i 1992. Etter at Arne Flaat gikk av som lokal banksjef i 1995, tok Ove Skrøvseth over som leder i ett års tid. Han ble etterfulgt av Gunnar Thorsen (1996-1998). Senere har disse ledet bankvirksomheten i byen: Leif Joar Almvik (1998-2007), Kjell Erik Strøm (2007-2012), Guri Moum Brede (2012-2014), og Ole Anders Olsen fra 2014.