Foto: Espen Storhaug/Skrythals Reklame

Skatten under hatten

En gang skulle Terje Tysland bli verktøymaker. Flaks han tok sin hatt og gikk.

Det å skrive om hele Norges trekkspillrabulist er ingen enkel oppgave – i alle fall ikke for en som knapt har sneia 70-tallet. Vi som fortsatt har plass til alle lysene på kaka kan vanskelig forstå hvordan det var å vokse opp i ei tid der opprøret vokste proporsjonalt med luggen. Om vi i tillegg er av typen som aldri skjønte vitsen med Mads Bergs skolesangbok eller den forbanna blokkfløyta, stiller vi i denne sammenhengen svakt.

Vi vil aldri forstå.

Men vi kan prøve.

Som man roper i skogen

Rabulist, bråkmaker, villstyring og kverulant. «Ein meter å åtti reinnt hællvett». Terje Tysland har jammen blitt kalt mye rart opp gjennom åra – av både presse og andre mer eller mindre meningsberettigede. Hvor mange av karakteristikkene som stammer fra kjentfolk og hvor mange som skyldes ukritisk selvplukk fra tekstene hans er imidlertid usikkert.

14. april 1951 kan vi uansett sette to streker under. Da ble Terje Ronald Tysland født; en kjekk liten tass som etter hvert vokser opp i boligfeltet med byens tøffeste navn – Groftskaret. Smak litt på det navnet, forresten; det oser ikke akkurat av smarte lindresser, portvinstunge stetteglass og kubanske sigarer? Her snakker vi mer i retning godt brukte arbeidsklær, hankløse kaffekopper og Blå Strek. De eneste pusekattene i denne gata var nok de med fire bein.

Uansett; i ett av husene her bor altså Terje sammen med storesøster Magnhild, mor Margot og far Trygve. Begge foreldrene er ute i full jobb – mor som laboratorieassistent og far som sagbruksarbeider. Helsetrøbbel gjør imidlertid at Trygve etter hvert omskoleres til vaktmester ved den lokale E. Jenssens Handelsskole.

4.november hylles Tysland i Namsos. Kjøp billetter her!

Terje skiller seg ikke nevneverdig ut fra de jevnaldrende gutta. Tidsepokens svar på Playstation – skihopp – blir imidlertid aldri den helt store greia for husets yngstemann: De aller første hoppskia knekkes allerede ved første gangs bruk, men Terje henger ikke med geipen av den grunn.

Seks år gammel sørger han i stedet for å korte inn skoleveien for hele nabolaget.

Ved hjelp av et gammelt munnspill med halvtoner.

Trekkspillets inntog

Kombinasjonen «liten gutt» og «munnspill» lyder i utgangspunktet ikke som søt musikk i småbarnforeldres ører. Som medvirkende årsak til øresusintervaller, akutt skallebank og vedvarende aversjon mot blåseinstrumenter, har barns munnspill en lei tendens til å havne «på verksted» på ubestemt tid. Enkelte løser problemet ved å tipse ungene om kun å bruke munnspill i kombinasjon med Mariekjeks-fråtsing og utstrakt knasking av flatbrød. Da får pipa fort en annen lyd, for å si det sånn.

Slik var det imidlertid ikke i det tyslandske hjem. I en relativt spartansk småby basert på sagbruk, hardt arbeid og gjenreisning, utgjorde musikken en viktig del av manges fritid – og det å besitte et åpenbart musikalsk talent var slett ikke feil. Margot og Trygve var imidlertid ikke i posisjon til å oppfylle guttens ønske om et piano, men ett eller annet så de seg nødt til å få til.

Terje Tysland med eget trekkspill – snaue ti år gammel.

Løsninga fant de noen hundre meter unna – på andre siden av Klompen. I Vika hadde Ole Mediå for lengst etablert seg som spellemann med eget orkester, mens far Mathias sørget for at den oppvoksende generasjon lærte hvordan de kunne bli midtpunktet neste helg – ved hjelp av en belg. Terje Tysland var nå mellom ni og ti år gammel, og holdt i sitt aller første trekkspill; en italiensk lekkerbisken ved navn Castelfidardo. Timene med Mathias fikk etter hvert påfyll av brevkurset «Henschiens trekkspillstudio», og snart leste gutten noter og lekser om hverandre.

De første konsertene ble avholdt i vaskekjelleren hjemme i Groftskaret. Til lukta av hjemmelagd såpe og klesvask imponerte unge Terje med stor innlevelse, og gutta i nabolaget skjønte at kompisen var noe de aldri ville bli.

Han spilte ikke musikk. Han var musikk.

Bøljan blå

Vel inne i tenåra gikk lufta litt ut av trekkspillet i Groftskaret. Når fjonet bryter overflata på overleppa, har fokuset gjerne en tendens til å dreie i uvant retning – spesielt dersom noen forteller om en verden utenfor ditt eget postnummer. For en livshungrig ungdom med utforskertrang kan det i lengden bli litt tamt med smugrøyking og snikdrikking blant etterkrigsruiner nede ved «Nugget», i bunkersene eller i Fredriksbergsparken. Så var det gutta i broderte silkejakker og oppknepte skjorter, da; de som plutselig var blitt verdensvante karer med sigaretter i brystlomma, hoder fylt med historier – og kofferter med musikk. Sjøfolka.

Kanskje var det én av disse gutta som først planta tanken. Kanskje var det radioen. Men i England hadde visst en amerikaner gjort seg kraftig bemerket med obskur gitarhåndtering; en slags demonisk traktering dandert med effektpedaler og fuzz. Det framsto kanskje ikke som glassklart for de aller fleste, men Jimi Hendrix skulle bli en av de største stilskaperne og inspirasjonskildene i rockehistorien. Ikke minst overfor en viss tenåring i Namsos, som allerede hadde startet sitt aller første band – The Sweepers.

Det er vanskelig å si om det var så forbaska gjennomtenkt. Men Terje befant seg med ett på arbeidskontoret nedpå kaia, der han leverte det som sannsynligvis ble hans mest skjellsettende autograf noensinne. Snart seilte han ut fra Rotterdam med MS «Havfru», og med ett var kjølige etterkrigsgater i heimbyen byttet ut med taktfast og klam dieseldunking, dypt nede i ei stålbalje på verdenshavene.

Man trenger neppe være historiker og samfunnsforsker for å forstå at det var langt mellom parasolldrinkene om bord. Men hver bølgedal markerte at avstanden stadig ble mindre til det forjettede land. USA. Amerika. Junaiten. Rockens heimland. Der musikken bor.

Der legender skapes.

Cajun

Baton Rouge, Louisiana, USA. Året er 1967, og en purung Terje Tysland setter beina på amerikansk jord for første gang. Han vet det ikke selv, men snart skal han skaffe seg inspirasjon som kommer til å sette varige spor i norsk musikkhistorie.

Det finnes imidlertid to versjoner av hva som faktisk skjer videre. Husk at vi nå befinner oss i landet legender skapes.

Den ene versjonen kommer fra én av Tyslands mange kompanjonger opp gjennom tida – la oss kalle ham «Åge»: Den ferske sjømannen havner litt utpå i en ganske forsoffen bar i Baton Rouge, der han har tilhold i tre (!) dager. Med ett entrer en ung, mørkhudet frøken lokalet og kommer i prat med nordmannen. Det hele skal visstnok ha endt med at Tysland blir med jenta på moped (!) ut et sted i sumpene, der han blir introdusert for cajun-musikken, faller pladask og tar med seg inspirasjonen tilbake til Namsos.

Den andre versjonen kommer fra han som kjenner historien aller best – selv om det hele skjedde for 50 år siden: Tysland rusler gatelangs i byen når han får øye på noe som i beste fall kan kalles ei saloon-rønne av typen du har sett i cowboyfilmer. Den unge namsosingen strammer opp ryggen og går selvsikkert inn døra.

Men han snur ganske umiddelbart. Dette ble for sært. Lufta er tett og klam, og lokalet er nærmest fylt av mikrofoner og musikere som alle trakterer samme instrument.

Trekkspill.

En sjømann vender tilbake

Tyslands karriere på sjøen er over like raskt som den startet. I 1969 bor han på Stjørdal, der han utdanner seg til verktøy- og stansemaker – samt trakterer gitaren i bandet Circle Five. Ved en tilfeldighet kommer han over et platecover med et motiv han drar kjensel på: Rønna i Louisiana viser seg å være en radiostasjon som har spesialisert seg på cajun-musikk; en musikkstil som blander fransk folkemusikk, country, blues, rock ‘n’ roll og latinamerikanske rytmer. Oppdagelsen holder han for seg selv inntil videre.

Hjemme i Namsos er gutta i Prudence i ferd med å skaffe seg et navn. De har allerede innledet et samarbeid med byens store sønn, Stein Ingebrigtsen, noe som i seg selv kan kalles oppsiktsvekkende. Popsangeren som blant annet gjorde stor suksess med låta «Langt hår» dro med seg de som hadde nettopp det: Langt hår.

Tysland er også tilbake i barndomsbyen, der han etter hvert jobber som tilskjærer ved Busch skofabrikk på Spillum. På vårparten i 1971 er stol-leken i Prudence i ferd med å nå sitt klimaks – og Terje og Johan Tangen entrer bandet. Byens mest outrerte rockere er stadig på leting etter nye impulser, og en kveld hjemme hos Åge Aleksandersen oppe på Prestegårdsmyra går diskusjonen ganske så friskt. I bakgrunnen svimler The Band rundt på spilleren, mens Åge fabulerer om å blande folkemusikk, rock – og trekkspill.

Det er da han fyren med den gamle, engelske offisersjakken – han med det strie, lange håret og det spesielle blikket – tar ordet.

Trekkspill? Itjnå problem.

Faen te liv

Landets desidert mest særegne band hadde funnet formen. Fløyta til «Prikken», Tangens mandolin – og Tyslands trekkspill. Ingen andre låt sånn.

Nå gikk det også slag i slag – bokstavelig talt. Historien om Prudence er beskrevet opp og i mente; vi har lært historiene om konstant pengemangel, endeløse turneer, slåsskamper, fyll og spetakkel – men også om kameratskap, Kalvøya, Ragnarock, om suksesser, om nedturer. Prudence; skaperne av trønderrocken. Bandet som tjente penger først da det hele var over.

Etter at lyset ble slokket på Samfundet 11/12-75, stakk gutta i nær sagt hver sin retning. Kaare Skevik jr. og Terje Tysland omgrupperte i hovedstaden, og førstnevnte tok rollen som manager for mannen Ole Paus omtalte som «det eneste demoniske mennesket jeg kjenner – en mager trønder med tynt hår og onde øyne som til alt overmål spiller trekkspill!».

Kampen for tilværelsen kjennes på kroppen. Heldigvis får manager Skevik etter hvert napp hos et plateselskap.

Selveste Arne Bendiksen er på kroken.

Stakkars klovn

Terje Tyslands første soloalbum blir en suksess. 11 låter krydret med fargerikt bannskap, dynket med øl – og tonesatt av en demon med trekkspill. Anmelderne beskriver albumet som «trøndersk punk langt forut sin tid», og skryter av de nyskapende tekstene. Hovedpersonen selv har ingen problemer med å vise ka faen hainnj e så gla’ ferr, han er endelig der han hører hjemme – i front.

40 år senere er Terje Tysland fortsatt blant landets mestselgende artister. Det rare er at gutten som en gang trakterte trekkspillet i vaskekjelleren fortsatt ikke er helt stueren. Fortsatt er det noen som ikke evner å se dypere inn i tekstene hans; de som fortsatt ser kun øl og bannskap.

Som ikke evner å se Tysland som det han er.

En forbaska god låtskriver og helsikes artist.

Og en jævla fin fyr.